Siste etappe denne gang.

Det skulle vise seg at å gå fra Inverness ikke er like lett som å gå fra alle andre plasser vi har gått fra på denne turen. Siden vi ikke rakk slusene som tenkt - var nå neste mulighet morgenen etter. Vi hadde fått beskjed om å være ved slusa halv ni, vi var der kvart over åtte.

Presis halv ni åpnet slusa og vi fikk komme inn - også fikk vi beskjed om å gå og koke oss kaffi. For det første kunne vi ikke slippe ut av slusa før kvart over ni på grunn av tog som skulle komme, for det andre var det ikke sikkert at de klarte å åpne sjølusa fordi det var lavvann. På sjøslusa er det flottører og de er avhengige av en viss mengde vann for å klare å åpne den. Det var ei slusedame her også og hun beklagde sterkt at vi ikke var blitt sluset ut dagen før. Men, som hun sa - det var nybegynnere der og de tok ikke sjansen.

Nå var imidlertid hun på plass i "slusa si" igjen og skulle hjelpe oss ut. Når hun fikk høre at vi skulle over Nordsjøen, satte ho si ære å få oss ut selv om det var lavvann og ho tok kontakt både med han som passte togovergangen og han som kjørte sjøslusa og alt ble koordinert slik at vi så vidt kom oss ut. I siste slusa fikk vi "los-beskrivelse" over hvordan vi skulle gå for å unngå å gå på grunn. Først to til trehundre meter mot ei klunge på fem hus, så beint mot en rød flekk på broa. Etter det var det streng ordre om å bruke kartet resten. Ivar leste kart, jeg styrte og det laveste ekkoloddet viste var 2,4 m.
Etter å ha kommet forbi den trange delen inn mot Inverness kom vi forbi ei strand der det lå mange seler og koste seg, utenfor lå det noen hvaler og vakte. Koselig å få sett det også i løpet av turen!

Over Nordsjøen gikk vi samme vaktsystem som i Irskesjøen, bare at denne gangen var gutta to og to på vakt. Jeg hadde vaktene mine alene, og mens gutta satt og "skvaldret", satt jeg og filosoferte og koste meg.

Vinden ble nøyaktig slik som forutsagt på gribbfilene jeg hadde lastet ned. Tidligere har det blåst litt mer, men denne gangen ei... Jeg tror rett og slett ikke at det er mulig å få en roligere ferd over Nordsjøen enn den vi har hatt. Det har vært blikk stille, ikke fnugg av bølger - og desverre heller ingen seilvind. Fredagen hadde vi en nydelig dag med strålende sol. Når natta kom på kom også skodda, skikkelig tykk. Nå har skodda lettet men det er fremdeles skyet, og ingen vind. Det er nesten slik at en kan lure på om vi skulle kjøpt motorbåt i stedet. Jeg synes virkelig at all vinden vi fikk på en gang i Biscaia kunne ha fordelt seg litt slik at vi kunne ha seilt hele tiden!

Vi koste oss med å se på noen små hvaler som lekte i bølgene til båten. Og syntes livet var ganske greit :-)

Vi har seilt forbi endel plattformer, men har ikke støtt på noen problemer med det, holdt oss utenfor sikkerhetssona og har ikke blitt kalt opp en eneste gang. Vi var på forhånd advart mot den store trafikken, men det må ha vært på en annen plass enn der vi har holdt til. Det har vært veldig lite båter å se. Når tåka var på sitt værste var det godt å ha AIS-visningen på plotteren. Båter som kom i mot hadde vi full kontroll på og selv om de var så nærme som 0,6 nm, så vi ikke snurten til de i virkeligheten. Men, vi visste at de var der og kunne passe på.

Klokken 10:30 var vi i Haugesund der Hasse hoppet av.

Nå er vi på vei nordover og innover fjorden med antatt ankomst Husnes i firetida i dag. Jeg sitter og blogger på mobiltbreiband jeg kjøpte for å ha til turen - men som ikke ble brukt før nå.

Om noen timer får jeg "gullet mitt" - Zelante tilbake. Håpet er at hun kommer til Husnes og kan få komme rett ombord. Men, siden vi brukte kortere tid enn vi trodde over Nordsjøen, er det litt usikkert om hun rekker det. Men - Åhhhh som jeg håper!!!!