Irskesjøen, andre døgn

De som skulle lage mat på mandagen, tenkte at det enkle er ofte det beste – og det ble brødmat. Enkelt ja – best NEI! Men, det var ikke lett å stå nede å lage varm mat, det må jeg innrømme. Hele dagen hadde vi både motvind og mesteparten motstrøm – så vi krysset oss oppover, noe som gjorde turen et godt stykke lenger enn tenkt.

Neste natt var jeg så heldig å stå ved roret når vi var på det smaleste mellom England og Irland. Det var noe nytt å se massevis av lys alle plasser. Jeg så begge landene, og det var veldig vanskelig å se avstanden (men jeg hadde kontroll på plotteren). Det var ikke lett å se hva var lys på sjøen og hva som var lys på land. Heller ikke forskjeller på rødt og grønt var så lett å se som i teorien….. I tillegg hadde vi motstrøm så farten var ikke noe å skryte av, noe som kunne vært skummelt om jeg hadde havnet i en eller annen situasjon. Men, mine venner delfinene fulgte meg på hele vakta og geleidet meg trygt gjennom sundet, sikkert som takk for sjokoladekjeksene de fikk tidligere på dag. Jeg tenkte på historien om alle de skipsbruddne delfinene hadde reddet og stolte helt og fult på de.

Når jeg var ferdig med neste vakt klokken 8 om morgenen, var det på tide å fylle diesel fra reservekannene. Takket være tips vi fikk på hjemseilingskurset, gikk det som en lek! Vi brukte hevertslange, kjøpt på Sotra. Genialt enkel patent og like enkel i bruk. Rett og slett en slange med ei hylse med klinkekule inni på den enden som skal ned i dieselen. Kannene ble bundet fast i rekka, satte slangen nedi, pumpet ett par ganger opp og ned også rant det av seg selv. Helt genialt, altså!!!!

Vi krysset oss sakte men sikkert oppover Irskesjøen mens mannskapet fikk trening i både å heise og reve seil. Det var skikkelig deilig å endelig få seilt skikkelig igjen og nautiske mil gikk unna så det suste etter.